Jeg har lenge planlagt å selge den første tvillingvogna guttene hadde, men salgsinnsatsen min har vært heller laber. Vogna var en gave fra Mor og Far i Lødingen og vi har fartet litt rundt med den, og det har vært sårt å skulle selge den. Fornuften tilsier jo at man på ingen måte har behov for to store tvillingvogner når man (heldigvis) bare har ett sett med tvillinger.
Her er de aller første bildene av vogna etter at vi fikk den hjem. Vognteppet overtalte ei venninne meg til at vi skulle lage sammen, 64 lapper ble strikket, sydd sammen og tovet. Kjempefint teppe, men det ble nesten aldri brukt. Vi valgte farger ut fra beskjeden vi fikk om at det var ei jente og en gutt som befant seg i magehybelen min (en av flere feilbeskjeder i svangerskapet), men det var ikke på grunn av det rosa det ikke ble brukt. Teppet var så stort og så varmt, og dessuten stoppet alle damer over 60 år meg for å spørre om det virkelig var jeg som hadde laget det de gangene vi brukte det. Forsåvidt koselig, men litt slitsomt i lengden.
Mammaen min var tidlig ute med å si at de skulle kjøpe vogn da jeg ble gravid. Hun visste jo ikke da at det var tvillinger, og så kanskje for seg en litt mindre utgift enn det til slutt ble... Jeg hadde bestemt meg for å kjølpe ei Simo kombi, men mamma og sjøoffiseren fikk overtalt meg til å vente til etter ordinær UL før vi kjøpte. FLAKS kan man kanskje si, for selv om de bare så en liten baby på første UL i uke 11 var det plutselig to små der inne på ordinær UL i uke 19. Sjøoffiseren ble nærmest lamslått over å få en sånn beskjed, mens jeg tok det med fatning. Noe sa meg likevel at det var veldig greit å få det meste på plass så raskt som mulig, så i løpet av de neste fire ukene hadde vi vogn, poser, dyner, bilstoler, seng, tvillingvugge og litt klær på plass. Magefølelsen min om at det var greit å være rask viste seg å være nyttig, for i svangerskapsuke 26 (etter planlagt UL-kontroll) ble vi sendt med ambulansefly til Tromsø med beskjed om at tvilling 1 var død og at tvilling 2 var alvorlig syk. Sjøoffiseren var lamslått igjen (forståelig nok), mens jeg tok det hele med stoisk ro fordi jeg var helt overbevist om at begge to fortsatt levde inne i magehybelen. For å gjøre en fryktelig lang historie kort: magefølelsen min var riktig, men guttene hadde det ikke bra og etter vel ei uke i Tromsø kom de til verden med keisersnitt i svangerskapsuke 27, 5.desember 2007.
Her er bilder fra den aller første trilleturen ut fra nyfødt intensiv og litt rundt i korridorene på sykehuset i Tromsø. Dette er tatt i februar 2008.
Her ligger guttene i vogna og venter på å reise hjem til Sortland med hurtigruta sammen med mamma. Vi er kommet til 22.februar 2008 og jeg hadde da vært 87 døgn på sykehuset, og det er enda over ei uke til termin.
På besøk på Myre hos Gudfar og Tante og en softbag rommer begge to med god margin. Det beste i verden var å sove tett inntil en bror som var like stor.
Vi er med sjøoffiseren på fisketur i april 2008.
Svolværtur i juli 2008. Sjøoffiseren omtaler enda denne dagsturen som ferien 2008...
Bildet er tatt i Tromsø 1 år etter at guttene kom til verden. Vi var på kontroll på sykehuset.
Februar 2009 i Puerto Rico.
En "liten" bildekavalkade av gode minner der vogna har vært med. I dag har den imidlertid skiftet hjem, og det føles egentlig godt å ha fått den ned fra loftet hvor den har stått i et år til ingen nytte. Samtidig er det litt vemodig å kvitte seg med den. Er det ikke rart hvordan man knytter seg til ting?
Og bare til info helt på tampen, hun som kjøpte den trengte ikke softbagene så dersom noen er interessert, rop ut!
